Tålmodighet, en dyd...

Er det en ting jeg ikke eier et fnugg av, så er det tålmodighet. Og sammen med mitt enorme temprament, er jeg rett og slett blitt en fare for samfunnet. Man kan vel kanskje sammenlinge meg som en hissig lemen med veeldig kort lunte. Jeg har merket dette spesielt godt etter at jeg fikk barn. For eksempel, å få en unge til å sove eller spise, er en utfordring uten like. Jeg begynner forsiktig med å rugge vognen og tenker for meg selv, at idag, skal det få ta den tid det trenger. Men etter noen rugg, og ungen fortsatt ligger våken og sutrer, kjenner jeg at tempramentet stiger og ruggingen blir raskere og raskere. Har hun fremdeles ikke sovnet etter noen minutter med rugging, kan det komme en og annen glose som ikke egner seg på trykk. Og det ender med at jeg enten må gå unna ellerfå noen andre til å ta over.
    Det samme gjelder i matsituasjoner med min eldste. Der også begynner jeg forsiktig: " Vær så snill og spise maten din. Det er så koselig når vi kan spise rolig sammen". Og det ender med :" SPIS maten din NÅ, ellers går du på rommet ditt!!!". Altså, jeg sprekker igjen.
Jeg ser ofte disse tålmodige mammaene som bare sitter med et smil om munnen når ungene leker med maten. Eller tar dem opp igjen fra vognen og sier :" Næmmen, ville du ikke sove alikevel du da vennen?"Og jeg undrer.., hvordan får de det til??Jeg mistenker dem for å sette opp et spill for galleriet, eller at de går på noe beroligende.Men så er det jo noen som er bedagelige som få, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe av det.

   Flere situasjoner som jeg virkelig har et problem med er kø og bilkøring. Sistnevnte vil nok bli min død. Å havne bak pensjonister eller kjøreskole biler er et mareritt. Jeg hytter med neven, ruser med motoren og kjører forbi så fort sjansen byr seg. En skikkelig bilbølle!
Men det jeg hater aller mest er kø ståing!! Og av en eller annen grunn, velger jeg ALLTID den køen som går saktest. Uansett. Enten havner jeg bak den gamle damen som gjerne vil få brukt opp myntene sine, og som heller dem utover disken og begynner å telle. Eller så blir det bak den distre damen som har glemt halvparten av det hun skulle ha, og som forlater handlevognen med jevne mellomrom. Og hvis jeg mot formodning skulle bytte kø (fordi den beveger seg raskere), kan du banne på at det kommer en på opplæring som tar over akkurat den kassa. Jeg smiler mitt bredeste smil, fordi jeg har blitt oppdratt til det. Inni meg har jeg tusen lemmen, som sprekker en etter en. Men om du en eller annen gang sniker deg foran meg i køa, DA smeller det!!!

  Jeg er heller ikke veldig glad i å vente på ting eller folk, da jeg synes det er totalt bortkastet tid. Men jeg lurer på om karma spiller meg et puss, siden alle mine veninner nesten alltid kommer for seint. (Håper ingen blir fornærmet nå). Dette har fulgt meg helt fra barnehagealder.. Men uannsett hvor ofte jeg blir utsatt for disse testene, blir jeg ikke mer tålmodig.. Og jeg lurer på om jeg bare må godta det. At det er min last. 
Men hvis noen har noen gode tips til hvordan jeg kan forbedre nettopp dette, tror jeg at mann og barn i detter huset ville satt utrolig pris på det.

Ha en fin kveld:) 

Kjolemani.

Jeg er helt sikker på at jeg har utviklet en form for kjolemani de siste årene. Denne besettelsen har sneket seg innpå meg som en lumsk "sykdom" og plutselig gikk det opp for meg at jeg har et problem. Jeg, Hilde, er bestatt av fine kjoler! Noen er besatt av sko, andre av vesker. Mens jeg, altså er besatt av kjoler.. Hadde det enda vært sko og vesker, for da hadde jeg kanskje fått brukt noe av det jeg kjøper! Men neida, jeg velger å bruke masse penger på noe som bare blir hengende i skapet med merkelappen på. Og enda jeg har skapet fullt av alle slags kjoler, må jeg alltid ha en ny til hver anledning.
      Men det som er helt "bak mål", er at jeg sjelden finner noen anledning til å bruke kjoler. For egentlig er jeg et bukse mennenske. Jeg trives best i bukser! 
Hvis jeg skal på fest eller ut på byn, velger jeg bukser. For tenk om jeg skulle glemme å legge beina i kryss, eller å bøye knærne istedenfor ryggen hvis jeg skal plukke opp noe jeg har mistet på bakken. Det er en risiko jeg ikke tør å ta. Og blir jeg bedt i bursdager, velger jeg bukser. For som regel har jeg med meg en villstyring av en 3 åring, og da er det IKKE praktisk med kjoler. Skal jeg ut på å spise, velger jeg bukser. Jeg føler meg rett og slett for pyntet med kjoler. Og jeg synes det er utrolig ekkelt at lårene sitter fast i stolen når man reiser seg etter endt måltid. Og på jobb, velger jeg bukser. Siden jeg har en jobb hvor jeg løfter, dytter og sitter mye på huk, synes jeg det er lite passende å ha en kjole sittende fast i rompa. Så det er igrunn bare i bryllup hvor jeg synes det er passende med kjoler. Og jeg blir vel bedt i gjennomsnitlig 2 bryllup på 5 år. ( En oppfordring til alle mine ugifte venninner) Så vi kan vel kanskje konkludere med at det er totalt bortkastet å ha så mange kjoler.
     Til tross for at jeg selv er fullt klar over alt dette, kjøper jeg kjole for kjole. Jeg føler rett og slett at de "skriker" til meg. Velg meg, velg meg!! Og jeg velger dem alle... Iallefall de jeg har råd til! For jeg har jo ikke kjole med volanger, heller ikke en i den blåfargen og den med blonder måå jeg bare ha! Og kanskje har jeg et bittelite håp om at jeg skal se like fin og slank ut i den som modellen som har den på. Noe som stadig viser seg å være feil. Jeg er en flittig bruker av Nelly.com. Der bugner det av nyydelige kjoler i alle prisklasser. Også er de jo bare et tastetrykk unna, noe som er veldig skummelt nå som jeg er hjemme i permisjon.
    Meeen når alt kommer til alt, er det vel kanskje værre ting å være besatt av. Tross alt. Og kanskje vi alle skulle bli flinkere til å bruke kjoler?? Mitt nye motto: Ingen anledning er for liten til å bruke en "skikkelig pyntekjole" (som Hedda kaller det)! Eller er det bare enda en unskyldning til å kjøpe ennå flere kjoler;)?? Tiden vil vise.
Ha en fin helg og finn en anledning til å bruke kjole:)