Plutselig har det gått opp for meg at jeg snart ikke er i 20 årene lenger.. ( Vel, jeg har igjen 2 år da, men så fort som tiden flyr avgårde, har jeg fylt 30 på et blunk). Og da er man voksen da.. Alle over 30 er jo voksne! Jeg føler meg ikke spseielt voksen. Jeg er mørkredd, spiser gjene sjokolade midt i uka, vil heller se sex og singelliv på tv enn skavlan og jeg har raseri utbrudd som en tenåring.
Men jeg skal innsømme at det har skjedd små, små ting igjennom årene som kanskje røper at man blir eldre og mer voksen. Her er noen av dem:
- Når man har laget middagsplan og handlet for hele uka.
- Når man legger seg kl 22 istedet for kl 02. Og da egentlig har sett på klokka den siste halvtimen og bare ventet på å få legge seg.
- Når man blir driit irritert over alt for høy musikk.
- Når man kjøper hudkremer med solfaktor og antirynk, istedet for røyk og sprit på taxfree.
- Når man har skille etter bikinioverdelen nede på magen, istedet for der den hører hjemme.
- Når man får en den ekstra "pølsa" over buksekanten som må dyttes nedi hver gang man setter seg.
- Når man begynner å like kaffe.
- Når man kjøper et ukeblad fordi det var en god oppskrift i det.
- Når man befinner seg rundt et bål i skogen kl tolv dagen derpå med pinnebrød deig i sekken. Og masse herlige unger og voksne. Istedet for å sove til kl ett, for så å spise junk og se på film hele resten av dagen.
- Når man edru får se soloppgangen, tidlig en søndagsmorgen.
- Og når man trenger brillene sine for å se teksten på tv.
Når jeg leser igjennom dette, går det opp for meg at jeg kanskje er litt voksen allikevel?? Og hvis det er dette som er å være voksen, er jeg ikke redd for å fylle 30 år. For selv om man mange ganger tenker på og savner tiden som var før, så er det jammen meg mer innholdsrikt og fanastisk nå. Med barn som beriker hverdagen med gleder og bekymringer. Og med en mann som støtter en 100%. Men sett bort ifra alt dette, så er det viktig å tenke litt bare på seg selv innimellom. Og kanskje gjennskape "ungdomstiden" en gang innimellom. Så får man litt i pose og sekk. Det er mulig og det er lov.
Kos deg med å bli eller være voksen!!
Er det en ting jeg ikke eier et fnugg av, så er det tålmodighet. Og sammen med mitt enorme temprament, er jeg rett og slett blitt en fare for samfunnet. Man kan vel kanskje sammenlinge meg som en hissig lemen med veeldig kort lunte. Jeg har merket dette spesielt godt etter at jeg fikk barn. For eksempel, å få en unge til å sove eller spise, er en utfordring uten like. Jeg begynner forsiktig med å rugge vognen og tenker for meg selv, at idag, skal det få ta den tid det trenger. Men etter noen rugg, og ungen fortsatt ligger våken og sutrer, kjenner jeg at tempramentet stiger og ruggingen blir raskere og raskere. Har hun fremdeles ikke sovnet etter noen minutter med rugging, kan det komme en og annen glose som ikke egner seg på trykk. Og det ender med at jeg enten må gå unna ellerfå noen andre til å ta over.
Det samme gjelder i matsituasjoner med min eldste. Der også begynner jeg forsiktig: " Vær så snill og spise maten din. Det er så koselig når vi kan spise rolig sammen". Og det ender med :" SPIS maten din NÅ, ellers går du på rommet ditt!!!". Altså, jeg sprekker igjen.
Jeg ser ofte disse tålmodige mammaene som bare sitter med et smil om munnen når ungene leker med maten. Eller tar dem opp igjen fra vognen og sier :" Næmmen, ville du ikke sove alikevel du da vennen?"Og jeg undrer.., hvordan får de det til??Jeg mistenker dem for å sette opp et spill for galleriet, eller at de går på noe beroligende.Men så er det jo noen som er bedagelige som få, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe av det.
Flere situasjoner som jeg virkelig har et problem med er kø og bilkøring. Sistnevnte vil nok bli min død. Å havne bak pensjonister eller kjøreskole biler er et mareritt. Jeg hytter med neven, ruser med motoren og kjører forbi så fort sjansen byr seg. En skikkelig bilbølle!
Men det jeg hater aller mest er kø ståing!! Og av en eller annen grunn, velger jeg ALLTID den køen som går saktest. Uansett. Enten havner jeg bak den gamle damen som gjerne vil få brukt opp myntene sine, og som heller dem utover disken og begynner å telle. Eller så blir det bak den distre damen som har glemt halvparten av det hun skulle ha, og som forlater handlevognen med jevne mellomrom. Og hvis jeg mot formodning skulle bytte kø (fordi den beveger seg raskere), kan du banne på at det kommer en på opplæring som tar over akkurat den kassa. Jeg smiler mitt bredeste smil, fordi jeg har blitt oppdratt til det. Inni meg har jeg tusen lemmen, som sprekker en etter en. Men om du en eller annen gang sniker deg foran meg i køa, DA smeller det!!!
Jeg er heller ikke veldig glad i å vente på ting eller folk, da jeg synes det er totalt bortkastet tid. Men jeg lurer på om karma spiller meg et puss, siden alle mine veninner nesten alltid kommer for seint. (Håper ingen blir fornærmet nå). Dette har fulgt meg helt fra barnehagealder.. Men uannsett hvor ofte jeg blir utsatt for disse testene, blir jeg ikke mer tålmodig.. Og jeg lurer på om jeg bare må godta det. At det er min last.
Men hvis noen har noen gode tips til hvordan jeg kan forbedre nettopp dette, tror jeg at mann og barn i detter huset ville satt utrolig pris på det.
Ha en fin kveld:)
Jeg er helt sikker på at jeg har utviklet en form for kjolemani de siste årene. Denne besettelsen har sneket seg innpå meg som en lumsk "sykdom" og plutselig gikk det opp for meg at jeg har et problem. Jeg, Hilde, er bestatt av fine kjoler! Noen er besatt av sko, andre av vesker. Mens jeg, altså er besatt av kjoler.. Hadde det enda vært sko og vesker, for da hadde jeg kanskje fått brukt noe av det jeg kjøper! Men neida, jeg velger å bruke masse penger på noe som bare blir hengende i skapet med merkelappen på. Og enda jeg har skapet fullt av alle slags kjoler, må jeg alltid ha en ny til hver anledning.
Men det som er helt "bak mål", er at jeg sjelden finner noen anledning til å bruke kjoler. For egentlig er jeg et bukse mennenske. Jeg trives best i bukser!
Hvis jeg skal på fest eller ut på byn, velger jeg bukser. For tenk om jeg skulle glemme å legge beina i kryss, eller å bøye knærne istedenfor ryggen hvis jeg skal plukke opp noe jeg har mistet på bakken. Det er en risiko jeg ikke tør å ta. Og blir jeg bedt i bursdager, velger jeg bukser. For som regel har jeg med meg en villstyring av en 3 åring, og da er det IKKE praktisk med kjoler. Skal jeg ut på å spise, velger jeg bukser. Jeg føler meg rett og slett for pyntet med kjoler. Og jeg synes det er utrolig ekkelt at lårene sitter fast i stolen når man reiser seg etter endt måltid. Og på jobb, velger jeg bukser. Siden jeg har en jobb hvor jeg løfter, dytter og sitter mye på huk, synes jeg det er lite passende å ha en kjole sittende fast i rompa. Så det er igrunn bare i bryllup hvor jeg synes det er passende med kjoler. Og jeg blir vel bedt i gjennomsnitlig 2 bryllup på 5 år. ( En oppfordring til alle mine ugifte venninner) Så vi kan vel kanskje konkludere med at det er totalt bortkastet å ha så mange kjoler.
Til tross for at jeg selv er fullt klar over alt dette, kjøper jeg kjole for kjole. Jeg føler rett og slett at de "skriker" til meg. Velg meg, velg meg!! Og jeg velger dem alle... Iallefall de jeg har råd til! For jeg har jo ikke kjole med volanger, heller ikke en i den blåfargen og den med blonder måå jeg bare ha! Og kanskje har jeg et bittelite håp om at jeg skal se like fin og slank ut i den som modellen som har den på. Noe som stadig viser seg å være feil. Jeg er en flittig bruker av Nelly.com. Der bugner det av nyydelige kjoler i alle prisklasser. Også er de jo bare et tastetrykk unna, noe som er veldig skummelt nå som jeg er hjemme i permisjon.
Meeen når alt kommer til alt, er det vel kanskje værre ting å være besatt av. Tross alt. Og kanskje vi alle skulle bli flinkere til å bruke kjoler?? Mitt nye motto: Ingen anledning er for liten til å bruke en "skikkelig pyntekjole" (som Hedda kaller det)! Eller er det bare enda en unskyldning til å kjøpe ennå flere kjoler;)?? Tiden vil vise.
Ha en fin helg og finn en anledning til å bruke kjole:)
Jeg har alltid vært ei jente som gjerne vil bli likt av alle, gjøre alle til lags og være flink. Jeg trodde kanskje dette skulle gå over med alderen,men det ser jamme meg ut til å tiltre i kraft. For jo eldre man blir jo flere mennesker må man forholde seg til, man får flere viktigere oppgaver som betyr noe for flere enn bare seg selv og man skjønner mer av hva som foregår rundt seg.
Samfunnet idag krever mer og mer av oss mennesker. Vi skal være flinke i jobben vår, yte mer på mindre tid. Vi skal være tynne, spreke og pene.Trene minst tre ganger i uka på trendy treningstudio. Ha det siste innen mote og helst i str 34. Spise økologisk mat som vi tilbreder (helst dyrker) selv. Vi skal ha reine hus uten hybelkaniner og det siste innen interiør. Vi skal ha flinke barn som alltid er reine og som ikke roter på rommene sine for der står det ting som bare er til pynt, ikke til å leke med. Vi skal være pedagogisk riktige i barneoppdragelse hvor barnet selv skal få bestemme framtiden sin i så tidlig alder som mulig. Man skal ikke fortelle noen om at det ikke går helt greit, for da syter man. Man skal være en god kjæreste og ha sex minst tre ganger i uka, ellers er det ikke noe bra forhold. Og etter en graviditet skal vi klare å komme tilbake til str 34 etter bare 1mnd. Og vi bør amme barna våre til de er tre år!!
Det som er litt komisk er at vi tror at de fleste får til mye av dette, men det hører nok med til sjeldenheten. Så hvorfor skal vi stresse med det, når de aller fleste er akkurat som meg og deg. Jeg skal være stolt over at jeg faktisk" eier" et hus, så får hybelkaninene lage sin egen koloni. Og jeg skal lage det hjemmekoselig, ikke som et museum. Jeg skal gjøre det beste jeg kan på jobben, mer får jeg ikke gjort. Jeg vil heller bruke tiden sammen med familien enn å henge rundt på treningsentere, og det er faktisk god trening i å løpe etter to unger. Jeg får ty til pose supper fra toro i hverdagen og heller fleske til med hjemmebakte boller en gang innimellom. Da blir de også satt mer pris på. Kanskje jeg begynner å kjøpe økologisk mat hvis de får prisene ned til et nivå som den vanlige mann i gaten har råd til. Jeg kommer til å kjefte og smelle på ungene mine, og de får ikke bestemme selv. De er barna, jeg er voksen. Men de skal få lov til å bli møkkete og alle lekene på rommene er til å leke med. Jeg skal være så god kone jeg klarer. Være forståelsesfull og gi han frihet til å dyrke sine interesser.
Jeg skal være stolt over kroppen min som har båret frem to nydelige jenter. Selv om jeg kanskje aldri kommer til å bli glad i strekkmerkene mine, får jeg ikke gjort noe med dem allikevel, så jeg kan likeså godt venne meg til dem. Jeg kommer aldri til å bli en str 34, ikke 36 heller for den saks skyld. Men jeg er heldig som har en mann som liker meg akkurat sånn jeg er. Og da betyr det egentlig ingenting hva andre burde mene!!
Alt dette er veldig lett å skrive her, men ikke fullt så lett å praktisere. Iallefall ikke når fettet tyter over buksekanten og puppene henger. Huset er rotete og det blir tomatsuppe til middag idag også. Men jeg skal øve meg hver eneste dag, på å si at jeg er bra nok akkurat sånn jeg er. Og heller kosenterer meg på å være et godt medmenneske. Ingen er perfekte, selv om mange av oss later som. Og jeg tror vi får det mye bedre ved å innse det:) Jeg skal iallefall prøve det!
Jeg synes at våren er den mest fantastiske tiden av året! Den bringer masse forventninger og positvitet hos nesten alle. Man merker det når man er ute å går tur. Mennesker som ellers bare ville sett rett fram og hastet videre, smiler og hilser på deg i slik vær. Man kan nesten merke at alle er lysere til sinns. Om våren er vi bare sjeleglad for den sola som er og vi tilbeder den. Alle kryper ut av husene sine, måker av trapper og verandaer, og setter seg godt til rette og bare NYTER!! Det er ikke som sommeren, når vi bare klager over all solen vi ikke får.. Nei, vi er liksom fornøyd om våren.
Jeg elsker rett og slett å se at snøen smelter, at det drypper fra taket og at ting man glemte å rydde bort før snøen kom, kommer fram igjen. Jeg elsker å se knopper på trærne, høre fuglene kvitre og ikke minst kjenne asfalt under føttene. Jeg husker fremdeles følelsen jeg fikk som liten da vi kunne få bytte om fra vintersko til vårsko. Jeg følte meg kjempe lett i beina. Fri. Og da vi kunne ta fram syklene, hoppetau og hoppestrikk. Og paradis ble tegnet med kritt i gatene!
Dette er faktisk årstiden som det kan hende ( bare kan) at du ser meg jogge!:) Man får lyst til å tilbringe tid ute, selv om det er for å løpe seg halvt ihjel. Man har optimisten i magen som sier at man skal bli sprek og tynn til sommeren kommer. Og man har faktisk lyst til å klare det. Heldigvis har jeg muligheten til å gå MASSE tur denne våren og jeg skal nyte det! Og jeg skal sitte masse ute i sola og suge til meg positiv energi og kanskje litt farge i kinna:) Men etter å ha sett alt for mange episoder av "10 år yngre, duellen", tror jeg faktisk at jeg skal invistere i en god solkrem i år.
Ha en fin dag og en fantastisk vår:)
JA, for det er akkurat det det er.. Et aldri så lite hælvete akkurat da det står på!!Jeg vet at jeg egentlig ikke har noe å klage på i forhold til mange andre, og jeg har bestemt meg for at kolikken ikke skal får ødelegge gleden ved å bli mor, men da må jeg blåse ut noen negatvie tanker her.. Det har hjulpet før, så kanskje det hjelper igjen. Det er i hvertfall verdt et forsøk! For etter 5 dager på rad med skriking og kontsatnt holding av den lille babyen, blir man rett og slett GAL!! Man graver seg langt ned og tror man aldri skal komme seg opp igjen.. Det er så utolig fort gjort å bli så sint på den vesle kroppen som bare skiker og skriker.., så får man dårlig samvittighet for tankene man har, så blir man lei seg.. Det er egentlig en evig rundans av negative følelser som setter seg i kroppen!!
Jeg prøver å trøste meg med at det går over, men 6 uker til med slik skiking tar faktisk motet fra meg. Og jeg lurer på hvordan jeg skal finne krefter til å komme meg gjennom det.., men jeg gjør det! Og jeg vet om mennesker som har det MYE verre enn meg, og de klarer det de også. Sånn er vi laga, at vi klarer det meste av det naturen gir oss, selv om vi ser svart på det innimellom.
Nå har jeg i hvertfall kommet til det steget at jeg skal gjøre alt i min makt for å finne noe som hjelper mot dette hælvete. Det første jeg skal prøve er å kutte ut alle matvarer som inneholder noen form for melk, løk, kål og krydder! Det er med andre ord en fantastisk slankekur, siden det er melk i ABSOLUTT alt vi har i oss. Stakkars de med mekleintoleranse. Og er det ikke melk i det, kan du banne på at det er løk i det. Så jeg har vel funnet ut at det jeg kan ha i meg er knekkebrød med skikne uten smør og vann! Så da slipper jeg i allefall å tenke noe på de siste kiloene som sitter igjen etter fødsel:) De kommer jo til å rase av i en fart!:) Hurra, en positiv ting!! Så skal jeg prøve fotsoneterapi. Og siden jeg ikke har funnet noen i gjøvik, reiser jeg gjerne land og strand etter en! Og hvis ikke det hjelper, tar vi oss nok en tur til fysioterapauten på raufoss. Jeg har også hørt at akupunktur skal hjelpe.. Og virker ikke noe av dette.. Ja, da får jeg kjøpe meg ørepropper og ta opp igjen forholdet med gud!! Og så skal jeg ha en heidundranes feiring når Rikke runder 3mnd!!:)
Puh, da det var ute av sinn, føler jeg meg litt bedre. Og det skal sies at Rikke er en utrolig skjønn jente som er fantastisk snill når hun ikke har vondt i magen. Og Hedda har stor tålmodighet med oss og med Rikke. Hun er så søt når hun vil ha Rikke på fanget og vi sier at vi skal bare prøve å få henne til å slutte å gråte først. Da sier hun: " Jamen, mamma, jeg har gråtefang jeg". Så for henne har det ingenting å si at lillesøster bare gråter og gråter.
Jeg skal love å komme med et kjempe positivt innlegg så fort vi har funnet en "kur" for denne skrikingen. Og da skal jeg fortelle om hvor fantastisk det er å være mamma. Men akkurat nå tror jeg at jeg kunne vært levnde reklame for prevansjon:) Så egentlig burde jeg nå vært rundt omkring på ungdomskoler og holdt foredrag om akkurat det.
Nå våknet lillesøster, så nå må jeg vel være vugge resten av kvelden. Men til dere som har armene fri, ønsker jeg en god dag videre!
Jeg tror at mammarollen må være en av de største, vanskeligste, mest krevende og fantastiske "jobben"som finnes. Og som deffinitivt den som varer lengst. Dette er en jobb man ikke kan ringe å si man er syk på,skulke fra, eller sykmelde seg fra. Heller ikke si opp fordi man ikke trives..( Enda man saktens kunne være fristet innimellom.)
Nei, dette er en jobb som varer evig og som krever det beste av deg hver dag. Og enda det må være en av de mest krevende jobbene, finnes det ingen krav om utdannelse, anbefalinger eller opplæring. Nei, her blir man kastet ut i det. Man blir sendt hjem fra sykehuset med gode ord fra barnepleier og en baby i armene. Så skal du klare deg selv.
Man setter seg i sofaen, ser på babyen og tenker: " Hva gjør vi nå?". Man lurer på når man skal skifte bleie, når man skal amme, når og hvor ofte babyen skal sove osv. Og det er INGEN fasit! Her må man faktisk stole på seg selv og gjøre det man tror er best. Og som regel klarer man det ganske bra! Men jammen hadde det vært deilig med et lite leksikon som fulgte med akkurat din baby .
Som fortalte deg alt du trenger å vite.. Heldigvis blir man flinkere og flinkere med tiden og man lærer mer etter hvert barn man får..., men allikevel er de alle ulike og det er neimen ikke lett i begynnelsen.
Jeg har alltid trodd at den første tiden med baby i hus har betydd rosa skyer og enorm lykke. Men etter å ha fått barn selv, har jeg funnet ut at den første tiden inneholder mange begie dager, noen grå, noen svarte og noen rosa. Og at det er ok å si det! At man kanskje må si det for å ikke bli helt gal! Noen synes kanksje jeg er for ærlig nå, men hadde noen fortalt meg at det ikke bare er rosa dager, hadde kanskje ikke fallhøyden blitt så stor første gangen. Nå har jeg heldigvis lært, og var mer forbredt på hva som kunne skje. Man er faktisk en god mamma selv om man ikke synes alt er topp i begynnelsen. Men så skal de også sies at man får enorm "tilbakebetaling" for jobben man gjør av barna selv. Et smil, noen gode ord og fine tegninger betyr mer enn all lønn i verden. Og gjør jobben mye enklere. Ingenting varmer et hjerte mer enn en liten stemme som sier" Du er beste mammaen i verden du"
Man møter stadig nye utfordringer som foreldre ettersom barna vokser også. Og det vil bli mange vanskelige avgjørelser og stadig noe man lurer på. Jeg gruer meg allerede enormt til å ha to tenåringsjenter i hus. Og lurer på hvor jeg skal finne styrken til å takle det. Men siden vi ikke får utlevert disse leksikonene, er det jammen godt vi har hverandre, vi damene.
Det er alltids noen som har opplevd noe av det samme, som man kan spørre om råd. Og ikke minst, den som har gjort meg til den jeg er idag, min mor og far! De har heldigvis gjort en såpass god jobb med meg at jeg vet forskjell på godt og ondt. Og de har alltid vært der for meg. Så jeg tenker at hvis jeg bare gjør som dem, så skal vi nok klare oss alle sammen. Både gjennom spedbarnstiden, trassalderen, tenårene og overgangsalderen.
Stå på alle mødre og fedre. Vi gjør det beste vi kan og det er godt nok!:)
Nå om dagen, befinner jeg meg i den tykke ammetåka. Der hvor alt dreier seg om søvn, hvor mange timer det er siden siste amming, hvor mange bæsjebleier det er i døgnet og om det er varmt eller kaldt nok i huset.En veldig slitsom tid, men også en kjempe koselig tid:) Og denne gangen klarer jeg å nyte den mye mer enn forrige gang. Kanskje fordi jeg vet den går over, kanskje fordi jeg er mer avslappet til det.. Ikke vet jeg, men det har skjedd en helomvending med tolmodigheten min også! Og det er ihvertfall positivt!! Der hvor jeg før ble oppgitt og sint, synes jeg nå synd på den lille jenta som faktisk har vondt i magen. (Og ikke som jeg tror gråter med vilje, kun for å plage meg..)Kanskje jeg også har mer tolmodighet med det fordi jeg vet HELT sikkert at dette er den siste ungen jeg kommer til å få, og må passe på å nyte det fullt ut når jeg kan:)Men uansett hvor mye jeg koser meg nå, må jeg innrømme at jeg gleder meg til Rikke blir litt større! Jeg gleder meg kjempe masse til å få det første smilet, høre de første plundrelydene og rett og slett få kontakt med det lille vesenet. Lære det å kjenne.
Heldigvis har hver alder sin sjarm, og det er alltid store ting å glede seg til!:)
Hedda er en kjempe flink storesøster, som hjelper mamma med å få Rikke til å rape, skifte bleie og hysje på henne når hun skriker. Jeg synes det har gått over all forventning. Selv om det har vært litt sjalusi, har det på ingen måter vært over det normale. Tror jeg også hadde reagert , hvis jeg i tre år hadde fått all oppmerksomhet, så plutselig kommer det en bitteliten bylt som krever så mye! Må nok innrømme at jeg har hatt litt dårlig samvittighet ovenfor Hedda. Fra å være mye med henne til at jeg stadig må si: " Rikke skal bare spise først, Rikke må bare skifte bleie først, ovs". Men jeg prøver så godt jeg kan å bruke den tiden Rikke sover til å være med Hedda. Og jeg synes at alt går seg til, sakte men sikkert. En ting er iallefall sikkert, at barn har veldig lett for å tilpasse seg. De er mye flinkere enn oss voksene.
Nei, nå får jeg prøve å komme meg ut på trilletur i den nydelige været:)
Ha en fin helg.
Natt til onsdag 5. januar, begynte startskuddet til fødselen til lille Rikke. Kl var rundt 4 da jeg kjente de første riene, heldigvis visste jeg ikke da hvor lenge det skulle gå før vi hadde lille Rikke i armene. Riene kom med en halvtimes mellomrom hele onsdagen. Petter tok seg fri fra jobb, tilfelle det plutselig skulle forandre seg. Kl fem, begynte riene å komme hvert 10 min, men var ikke veldig vonde. Men da kl nærmet seg 8 på kvelden, ble de verre og kom med 5 min i mellom. Da ringte vi føden og vi fikk komme til undersøklese. Men jeg hadde ikke noe mer en skuffende 1cm åpning, og ble sent hjem igjen. Da mistet jeg motet litt, og riene ble enda vondere!! Det verste var at jeg måtte gå på enda en natt uten å vite og med dumme smerter! Men kl halv ett natt til torsdag, klarte jeg ikke mer. Riene kom med 3 min mellomrom og jeg hadde 3-4 cm da de sjekket meg. Jeg var endelig i fødsel. Jeg fikk plassert meg i et badekar og der ble jeg sittende i to timer! Det var kjempe deilig. Jeg anbefaler alle å prøve badekar:) Rundt kl halv 5 måtte jeg opp, da klarte jeg ikke smertene og ville ha lystgass. Herlige lystgass!! Når man ikke har drukket vin på over 9 mnd, er lystgass en herlig rus;)
Etter veldig lite søvn og laaang latensfase, begynte jeg nå å bli veldig sliten. Så jeg fikk epidural for å få en liten pause. Men det ble ikke lange pausen, for bare et kvarter etter epiduralen ble satt, begynte pressriene og Rikke ville ut!! Og kl 06.07 kom Rikke til verden den 6. januar 2011:) Hun var ei stor og flott jente på 3765g og hele 53 cm lang! Ikke rart det var vondt å få henne ut:)
Da har det jammen meg blitt 2011! 2010 har gått utrolig fort, men det kommer vel også det nye året til å gjøre. Rikke er fremdeles inne i magen og ser ut til å trives litt for godt, spør du meg! Men jeg er veldig glad for at hun nå blir et januarbarn. Men nå begynner jeg å synge på siste verset av tålmodighet, så håper det ikke er så veldig lenge til vi har henne her hos oss:)
I jula har vi kost oss masse som familie! Spist sene frokoster, gode middager og tatt dagene som de har kommet. Har fått vært mye med familie og venner. Vi har vært ute og gått på ski og prøvd ut det nye akebrettet til Hedda. En kjempe fin jul. På selve julaften var vi hos foreldrene mine i hov. Det var veldig koselig. Hedda fikk møte nissen også. Men det tok ikke lang tid før hun skjønte at det var en morfarnisse!!:) Hun ble da veldig lettet, siden hun var redd for den ordentlige nissen.
Vi feiret nyttårsaften alene i år, siden det ikke var så lett å planlegge noe. Men vi koste oss kjempe masse allikevel vi. Pyntet oss og spiste god middag. Hedda syntes det nesten var mer stats med nyttårsaften enn julaften. Vi gikk ut i sju tiden og fyrte opp noen raketter så Hedda skulle få se. Det var veldig stas, men aller mest likte hun stjerneskuddene hun fikk holde. Og at vi var ute når det var mørkt.
Da vi kom inn etter rakettene ville Hedda danse med pappaen sin. Hun så askepott på julaften, og har blitt vedlig interisert i prinsesser i det siste. Hun holder sløret fra kjolen sin foran ansiktet sånn som askepott gjorde.:) De var så søte:)
Som dere ser, så sprekker jeg snart:) Please, Rikke, nå kan du bare komme!!
