Tålmodighet, en dyd...

Er det en ting jeg ikke eier et fnugg av, så er det tålmodighet. Og sammen med mitt enorme temprament, er jeg rett og slett blitt en fare for samfunnet. Man kan vel kanskje sammenlinge meg som en hissig lemen med veeldig kort lunte. Jeg har merket dette spesielt godt etter at jeg fikk barn. For eksempel, å få en unge til å sove eller spise, er en utfordring uten like. Jeg begynner forsiktig med å rugge vognen og tenker for meg selv, at idag, skal det få ta den tid det trenger. Men etter noen rugg, og ungen fortsatt ligger våken og sutrer, kjenner jeg at tempramentet stiger og ruggingen blir raskere og raskere. Har hun fremdeles ikke sovnet etter noen minutter med rugging, kan det komme en og annen glose som ikke egner seg på trykk. Og det ender med at jeg enten må gå unna ellerfå noen andre til å ta over.
    Det samme gjelder i matsituasjoner med min eldste. Der også begynner jeg forsiktig: " Vær så snill og spise maten din. Det er så koselig når vi kan spise rolig sammen". Og det ender med :" SPIS maten din NÅ, ellers går du på rommet ditt!!!". Altså, jeg sprekker igjen.
Jeg ser ofte disse tålmodige mammaene som bare sitter med et smil om munnen når ungene leker med maten. Eller tar dem opp igjen fra vognen og sier :" Næmmen, ville du ikke sove alikevel du da vennen?"Og jeg undrer.., hvordan får de det til??Jeg mistenker dem for å sette opp et spill for galleriet, eller at de går på noe beroligende.Men så er det jo noen som er bedagelige som få, og jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noe av det.

   Flere situasjoner som jeg virkelig har et problem med er kø og bilkøring. Sistnevnte vil nok bli min død. Å havne bak pensjonister eller kjøreskole biler er et mareritt. Jeg hytter med neven, ruser med motoren og kjører forbi så fort sjansen byr seg. En skikkelig bilbølle!
Men det jeg hater aller mest er kø ståing!! Og av en eller annen grunn, velger jeg ALLTID den køen som går saktest. Uansett. Enten havner jeg bak den gamle damen som gjerne vil få brukt opp myntene sine, og som heller dem utover disken og begynner å telle. Eller så blir det bak den distre damen som har glemt halvparten av det hun skulle ha, og som forlater handlevognen med jevne mellomrom. Og hvis jeg mot formodning skulle bytte kø (fordi den beveger seg raskere), kan du banne på at det kommer en på opplæring som tar over akkurat den kassa. Jeg smiler mitt bredeste smil, fordi jeg har blitt oppdratt til det. Inni meg har jeg tusen lemmen, som sprekker en etter en. Men om du en eller annen gang sniker deg foran meg i køa, DA smeller det!!!

  Jeg er heller ikke veldig glad i å vente på ting eller folk, da jeg synes det er totalt bortkastet tid. Men jeg lurer på om karma spiller meg et puss, siden alle mine veninner nesten alltid kommer for seint. (Håper ingen blir fornærmet nå). Dette har fulgt meg helt fra barnehagealder.. Men uannsett hvor ofte jeg blir utsatt for disse testene, blir jeg ikke mer tålmodig.. Og jeg lurer på om jeg bare må godta det. At det er min last. 
Men hvis noen har noen gode tips til hvordan jeg kan forbedre nettopp dette, tror jeg at mann og barn i detter huset ville satt utrolig pris på det.

Ha en fin kveld:)